|
Kontakt: post@hvitgjeterhund.no |
Hvit Gjeterhund
Berger Blanc Suisse
FCI Rasebeskrivelse
Opprinnelse
Blant hundene som betraktes som opphavet til den tyske schæferhunden forekom det individ med hvit pels. En av disse var ”Greif”, som ble stilt ut i Hannover 1882. Han var bestefar til den legendariske hannhunden ”Hektor Linksrheim” også kalt ”Horand von Grafath”, som siden har blitt betraktet som schæferhundens stamfar. ”Horand” var bærer av genet for hvit pels. 1933 ble den hvite fargen hos schæfer forbudt, og de hvite individene forsvant stort sett fra Europa, men ble avlet videre på i blant annet Canada og USA.
I begynnelsen av 1970-tallet ble de første hundene importert til Sveits og den amerikanske hannhunden ”Lobo”, født 5.mars 1966, kan betraktes som rasens stamfar i Sveits. Med Lobos avkom og flere importer fra Canada og USA økte rasen sakte men sikkert i antall. Det er nå bedrevet avl i flere generasjoner og det finnes et stort antall hvite gjeterhunder over hele Europa.
Sveits søkte til FCI (den internasjonale kennelklubborganisasjonen) om å godkjenne Hvit Gjeterhund som selvstendig rase og i 2002 ble søknaden godkjent. Siden Sveits var det landet som sendte inn søknaden, blir de da betraktet som rasens hjemland. Veien frem til godkjennelse har ikke vært lett, da det i rasestandarden er tatt bort all tilknytning til den tyske schæferen. Dette betyr at bortimot 100 års rasehistorie er strøket ut og rasens offisielle navn er Berger Blanc Suisse.
Stamhundene
For å bli godkjent rase i FCI er det blant annet krav om at søkerlandet/moderlandet kan presentere åtte individ fra uavhengige blodslinjer som grunnlag for rasen. Følgende hunder ble presentert fra de ulike linjene i Sveits sin søknad.
Wayn-Condor von Ronake, hannhund f. 28/5 1987
Biene von Wolfsgehege, tispe f. 10/10 1983
Cindy von Ronake, tispe f. 5/7 1982
Basko of the White Stars, hannhund f. 28/7 1987
Mona Kirby von Ronake, tispe f. 4/5 1985
Lobo White Burch, hannhund f. 5/3 1966
Panther vom Wolfsblut, hannhund f. 11/2 1989
Hoofprint Ocan, hannhund f. 6/10 1987
Gemytt og forskjellen mellom Hvit Gjeterhund og tysk Schæfer
Det er ikke bare fargen som skiller disse to rasene. For både tysk schæfer og hvit gjeterhund snakkes det, i ulike ordlag, om oppførsel/karakter som gode nerver, oppmerksomhet og vaktsomhet. Om den hvite gjeteren står det at den kan være noe reservert mot fremmende, men skal ikke være engstelig eller aggressiv. Den tyske schæferens rasestandard sier at de skal besitte mot, kamplyst og hardhet. Den canadiske og amerikanske avlen på Hvit Gjeterhund rettet seg ikke i like stor grad mot å videreutvikle/vedlikeholde brukshunden som avlen på den tyske schæferhunden. Dette er likevel en rase som har behov for mye fysisk og mental stimuli. Uten dette kan hundene være svært oppfinnsomme på egen hånd. Dette er også en hund som snakker mye, både med eieren, andre kjæledyr man måtte ha i huset og naboen. Dersom du vil ha en stille og avslappet sofahund er dette sannsynligvis ikke rasen for deg. Disse hundene trives best dersom de blir aktivisert.
Den hvite gjeterhunden skal være ”livlig, men ikke nervøs, oppmerksom og vaktsom” og står nærmere sitt opphav som gjeterhund enn den moderne tyske schæferen. De skal kunne samarbeide med mennesker og bemerker seg med stor førbarhet, dresserbarhet og kontaktbarhet. Samtidig vil denne type hund ha en viss grad av sensibilitet og livlighet. Om disse egenskapene ikke balanseres med en tilstrekkelig selvtillit så kan resultatet bli utrygge og redde hunder. Den hvite gjeterhunden skal være temperamentsfull, men ikke nervøs. Mot mennesker som den kjenner skal den være vennlig, tillitsfull, trofast og balansert, mens mot fremmede kan den være reservert, men aldri aggressiv. Den kan opptre noe tilbakeholden overfor nye ting, men blir fort nysgjerrig.
En tysk informasjonsbrosjyre skriver at den hvite gjeterhunden kjennetegnes av et åpent sinnelag, er uredd og har god selvtillit. Dens tilgivenhet ovenfor eier, kombinert med en nesten rørende overbærenhet for barn gjør den til en idealistisk familiehund, hvor det å være akseptert i familien er dens høyeste ønske.
Utseende
Genet som sørger for den helt hvite fargen, er fra begynnelsen av en naturlig del av schæferens arvemateriale, som har blitt fremtredende i den hvite gjeterhunden. Rasen har ikke blitt krysset med andre raser for å få fram den hvite pelsen, og selv om man skulle tro det er disse hundene faktisk ikke albinoer. De skal ha mørk hud, mørk snute og være mørke rundt øynene. ”Vinternese” er lov, men andre varianter regnes som diskvalifiserende feil.
Den hvite gjeterhunden skal være rektangulært bygget og ha mellomgrov benbygning. Kroppen skal være kraftig, muskuløs og mellomlang, og gi et elegant inntrykk med harmoniske, flytende linjer.
Pelsen skal bestå av mellomlangt eller langt, tykt dekkhår som skal ligge tett inntil kroppen. Det skal være rikelig med underull. Lett bølgete pels er tillatt. Vanlig mankehøyde for hannhund er mellom 60 – 66 cm, vekten skal ligge mellom 30 – 40 kg. Tisper har som regel mankehøyde mellom 55 – 61 cm, og veier mellom 25 – 35 kg.
Eksteriørt er det hovedsakelig den hvite fargen, samt rygglinjen og krysset som skiller den fra schæferen.
I den hvite gjeterhundens rasestandard står følgende:
Rygg: Rett og jevn, sterk muskulatur.
Kryss: Langt, middels bredt. Mykt avrundet mot haleansatsen.
I den tyske Schæferens rasestandard står:
Overlinje: Fra halsen og over den velutviklede manken og bakover i en myk linje lett hellende i forhold til horisontalen.
Kryss: Langt og lett avfallende (ca. 23° til horisontalen) og går uten avbrekk over til haleansatsen.
Svakheter hos rasen : Fordi den hvite gjeterhunden stammer direkte fra den tyske schæferhunden, finner vi mange av de samme sykdommene i de to rasene. HD og AD er det vanligste problemet på rasen, men man er svært oppmerksom på dette i avlsarbeidet. Rasen ble registrert i Norge 21. august 2000.
Teksten er oversatt til norsk fra den svenske raseklubben http://www.vitherdehund.com/
|
Hvit Gjeterhund